Dødshjelp i Norge

Ingen av motargumentene jeg har hørt til nå i dødshjelpsaken treffer mitt tilfelle, kanskje bortsett fra hvem som eventuelt skulle utført det, men det er ikke opp til meg. Det er opp til politikerne å finne ut av. Jeg føler meg aldeles ikke mindreverdig som syk. Jeg har gjennom hele oppveksten måtte kjempe for å bevise min verdighet, som står veldig stødig i meg nå. Jeg er heller ikke redd for å være en byrde som syk, da mitt inntrykk av helsepersonell så langt er at de virkelig tar oppgavene sine med å hjelpe meg på største alvor og med det jeg ser på som ektefølt empati. De liker oppgavene sine.

At man ved legalisering av dødshjelp, vil kunne trigge negative følelser hos enkelte sårbare grupper, er kun noe man frykter, og ikke noe som garantert vil skje. Jeg syns faktisk man undervurderer de såkalte "sårbare gruppene"  med denne teorien. Hvis jeg tenker feil, og en legalisering vil være negativ for dem, så er jo det en utmerket anledning til å forberede forholdene for de det gjelder. For eks. bedre avlaste familier som har hjelpetrengende boende hjemme hos seg, forbedre BPA-tilbudet, bygge flere og bedre aldershjem og øke bemanningen der. Med andre ord, legge til rette for at de hjelpetrengende ikke skal føle seg som en belastning.

Jeg er tilpasningsdyktig, har alltid måtte være det, og kan fint tilpasse meg et liv som ikke er helt som det jeg har levd til nå, men det er ikke sikkert jeg VIL tilpasse meg. Jeg er ikke redd for smertene, for smertelindringen er god, men jeg vil ikke bare ligge der og eksistere uten smerter. Jeg vil leve. Da jeg var barn, var det beste med å ha bursdag at jeg var et år nærmere 18. Jeg ble lovet at fra den alderen skulle jeg få bestemme helt selv. Jeg så fram til den friheten. Den betyr veldig mye for meg og jeg vil aldri miste den igjen. Friheten til å leve akkurat som jeg vil.

Nå har jeg fått en sykdom som til slutt vil ta fra meg den friheten. Det er det jeg må få lov til å bestemme, om jeg vil være med på det, eller ikke. Med mitt friske sinn vil jeg understreke at det er sykdommen som har tatt bolig i meg. Den er ubedt, og nekter å forlate meg. Det holder ikke lenger å være myndig. Jeg trenger et siste hjelpemiddel. Makten til å bestemme om jeg vil leve så lenge som mulig med denne ubudne gjesten eller om jeg vil avslutte. Det er dermed ikke sagt at jeg kommer til å spille ut dette kortet, men jeg ønsker å kjenne på tryggheten om at kortet er der om jeg trenger det. 

Et friskt og aktivt menneske med hjerte for dyr, og naturopplevelser man får opp pulsen av. Det er meg. Gå langt på stier i skogen og over fjell. Plukke sopp og se hundene mine legge seg til å sove i teltet, slitne og fornøyde. Ville jeg levd videre i en verden hvor alt jeg lever for plutselig ikke var tilgjengelig for meg lenger? Jeg ville svart at jeg kan forsøke, men da skal jeg ha en mulighet til å avslutte hvis jeg ikke ønsker det lenger. Jeg kan nærmest garantere at jeg hadde brukt kortet i denne situasjonen. For meg er et liv i en seng, på et rom, på et sykehus, med et veneflon i hånda, ganske det samme som et liv uten dyr og naturopplevelser. Et mareritt.

Jeg ber norske politikere utrede dødshjelp så fort som mulig, så jeg og mennesker i samme situasjon kan velge selv om de vil leve ut marerittet eller ikke.

#dødshjelpinorge #dødshjelp #terminalkreft

Foto: Erlend Lånke Solbu