Konferanse om dødshjelp, 2025

I helga har jeg vært i Oslo en tur og deltatt på konferansen til en organisasjon som jobber for å få dødshjelp opp til utredning og legalisert i Norge. 

Ditt valg - retten til en verdig død.

www.aktivdodshjelp.org

Her er mitt bidrag:

Hei, mitt navn er Maria Winther og jeg er 43 år gammel. 

Jeg har fått terminal kreftsykdom, som betyr at jeg har kreft som ikke kan kureres. Jeg har valgt å kjempe for at dødshjelp skal bli lovlig i Norge. Ikke egentlig for min egen del, jeg har for kort tid igjen, men fordi jeg syns at et liberalt og fritt land som Norge bør innse at dette er en trygghet vi bør tilby visse pasienter. La norske pasienter dø med verdighet hjemme i sitt eget land, med alle sine kjære rundt seg.

Det var i februar i år at jeg fikk påvist trippel negativ brystkreft med spredning til skjelettet og lymfeknuter. Selvfølgelig var det et sjokk. 

Det ble først cellegift og immunterapi fram til en liten pause fra dette, så jeg kunne få operert bort det ene brystet i juli.

Siden jeg er glad i å gå i fjellet og mange får litt fri fra cellegift i løpet av behandlingen, så ble jeg også tilbudt dette. Jeg fikk noen fine turer, mens jeg stadig var innom sykehuset for kun å få immunterapi.

Det viste seg etterhvert at jeg ikke hadde respondert så godt på immunterapien alene. Jeg var derfor ikke egentlig i tvil om spredning til hjernen da jeg i september tok gikk en tur opp på Blåhøa i Trollheimen med to venninner. Jeg hadde dundrende hodepine, kvalme og svimmelhet. Heldigvis klarte vi hele turen, i fantastisk høstvær.

Samme dag som jeg kom fra Trollheimen, fikk jeg derfor time hos legen min. Han forordnet time til MR av hjernen, som jeg fikk en uke etter.

Det ble funnet mange metastater i hodet mitt. Mest i lillehjernen, som gjør at man blir kvalm og uvel. På forhånd hadde legen fortalt meg at hvis det er 5 eller færre, så kan vi operere. Det var utelukket i mitt tilfelle, og jeg ble sendt til helstråling av hjernen i stedet for.

For min del, som ble skikkelig dårlig den første uken etter cellegift, så var jeg ikke like redd for hva som ventet med under strålebehandlingen. Ikke visste jeg at det skulle bli noe av det verste jeg skulle gå gjennom sånn fysisk. Grusomt var det, og selv om strålebehandlingen ble unnagjort på 5 dager, så tilbrakte jeg to netter på sykehuset i denne perioden. Den ene dagen kastet jeg opp 20 ganger.

Jeg har nå fått strålingen litt på avstand og er i gang med en relativt ny medisin som heter Trodelvy. Hvis jeg responderer godt på den, så kan den hjelpe til å holde sykdommen i sjakk lenger, men ikke lenge.

Uten behandling nå, hadde jeg vært død før jul. Uten metastaser i hjernen, kunne jeg levd i 2 år, kanskje lenger.  Vi sikter på ett år nå. 

Jeg rakk å leve lykkelig i 4 mnd, før jeg fikk beskjed om at jeg har brystkreft. I september i fjor valgte jeg for første gang å prøve ut antidepressiva. Den mildeste, i svært lav dose. I motsetning til mitt inntrykk av slik medisinering, så gjorde det underverker for meg!

Plutselig hadde jeg lyst til å leve. Jeg klarte å glede meg til ting. Legge planer. Så mer fremover enn bakover.

Jeg har hatt det vanskelig hele livet faktisk, men har alltid vært stolt av at jeg har taklet alle utfordringer, psykisk smerte og omsorgssvikt, UTEN å falle utenfor, og UTEN å ta livet mitt. Jeg har bevist for meg selv at jeg er både smart og sterk.

Og nå dødssyk. Men jeg er ikke redd.

Kreft er ikke personlig. Alle er bare snille med meg nå, og vil hjelpe. Døden skal vi alle møte en dag. Noen kommer desverre litt raskere i mål.

Kreft er et sykdomsforløp som er veldig individuelt. Derfor vet ingen akkurat hva som venter meg. Bare én ting er sikkert, at milelange turer med hunder og telt i fjellet, skal bli betraktelig kortere, og gradvis færre og færre.

Det som gir livet mitt mest mening, som har vært min terapi. Det som virkelig gjør meg glad. Skal byttes ut med turer til sykehuset, nålestikk, fatigue og flere typer fysisk smerte og ubehag.

Jeg lovet meg selv, og mannen min, at hvis dette blir for ille, så kan det hende tar jeg livet mitt. Jeg ble møtt med forståelse. Å møte noen man er glad i med forståelse her, er veldig lite egoistisk, og svært empatisk.

Omtrent alle jeg snakker meg forstår meg faktisk. Jeg er i en situasjon som ingen ønsker seg, som mange er redde for.

Å ha spart selvmordskortet til nå, er en slags trygghet for meg, men jeg kunne så inderlig ønske at jeg ikke var helt alene om den beslutningen.

Jeg selv er pårørende etter selvmord i nære relasjoner selv, ønsker jeg ikke å ta livet mitt og utsette den kjæreste jeg har for alle tankene og spørsmålene man får når noen velger å forlate livet på den måten. Jeg ønsker heller ikke at mannen min skal finne meg, eller noen andre, for den saks skyld.

Jeg tviler sterkt på at mamma følte seg trygg i badekaret før hun kuttet håndleddet sitt med den skarpeste kniven hun hadde. Det er alltid en fare for at man ikke klarer det. Tenk om man overlever og ender opp med flere utfordringer enn man hadde i utgangspunktet!

Jeg vil skåne mannen min for alle disse spørsmålene han ikke kommer til å få svar på. Han skal ikke gå rundt i ettertid og tenke triste tanker om hvor redd og alene jeg kanskje følte meg rett for jeg døde.

Jeg ønsker heller et tilbud om at vi sammen med helsepersonell kan planlegge min død, og hva jeg skal dø av. Ikke bare om det skal skje hjemme eller på sykehuset, men hvordan og eventuelt når. Snakke om at jeg skal få slippe tiden mot slutten med mest smerte, hvis det er det jeg ønsker. Den vondeste ventetiden. La meg velge hvem som skal være tilstede, uten at de føler seg medskyldige til min død.

Bakgrunnen min er spesiell og representerer nok ikke den gjennomsnittlige dødssyke. Man kan kanskje tenke at det er pga. den at jeg nå kjemper for å få dødshjelp opp til debatt i Norge. At jeg er unntaket. At de fleste kjemper med sterk vilje til siste time. Gir aldri opp.

Det er lett å tenke det. Spesielt med tanke på jeg har kompleks PTSD og i utgangspunktet syns det er vanskelig å stole på at folk vil mitt beste.

Men hvem bestemmer hva som er best for meg? Er ikke det jeg?

I Norge står autonomien sterkt. Selvbestemmelsen. Men per nå kan vi i denne sammenhengen kun velge mellom forskjellige negative og usikre alternativer.

Vi får lov til å nekte behandling. Det vil forkorte livet betraktelig, men det høres ut som en utrygg løsning, hvor man potensielt kan gå glipp av gode dager.

Som pasient får vi altså lov til å fremskynde døden ved behandlingsnekt, men vi har per i dag ingen mulighet til å fremskynde døden på en trygg og mindre smertefull måte, ved å benytte oss av dødshjelp.

Forskjellen er ikke bare graden av trygghet, men også verdighet. Jeg har ikke lyst til å ta en avgjørelse om at jeg ikke skal ha mer behandling. Jeg har ingen fagkompetanse, og ville vært svært usikker om jeg tok det valget. Jeg vil heller ikke ligge i senga på ubestemt tid og sakte svinne hen.

Det er allerede bestemt at jeg skal dø. Det eneste jeg har igjen av påvirkningskraft, er måten jeg skal dø på. Kan ikke staten forstå hvorfor det er viktig å beholde det man kan av makt over eget liv og død helt til det siste?

Noen samler opp piller, har jeg blitt fortalt av kreftsykepleier. Noen nekter å ta til seg næring, sa den samme. Det er ikke mangel på fantasi jeg lider av. Jeg kan komme på flere måter å dø på enn det, men alle involverer utrygghet og lidelse.

Det virker som den norske stat vegrer seg for å ta temaet dødshjelp opp til debatt.

Er det i frykt for alle utfordringer som kommer?

Er det er lettere for staten at jeg lever i utrygghet med selvmordstanker, enn at de åpner opp for dødshjelp for en mindre gruppe dødsdømte mennesker?

Hadde de åpnet opp for denne dødsdømte gruppen, kunne det jo hende at en gruppe mennesker i rullestol eller mennesker på aldershjem hadde følt seg som en belastning og tenkt at det var best om de bare døde og?

På Adressa.no i forrige uke, sto det klart og tydelig at at de eldre ikke fikk dusje på det nevnte omsorgssenteret. Det var ikke kapasitet. Det bør være mer bekymringsfullt enn at en livsglad ung kvinne får hjelp til å avslutte livet sitt!

Vi skal være forsiktige med å undervurdere disse menneskene. De eldre. De hjelpetrengende. Jeg kjenner mennesker med fysiske utfordringer, som sitter i rullestol, men som elsker livet. Det påvirker ikke nødvendigvis dem negativt om jeg som skal dø uansett, får dø på den måten jeg ønsker. Jeg har jo terminal kreft! Vi kan ikke sammenlignes!

Det som påvirker disse menneskene negativt, er situasjonen sånn som den desverre allerede er for mange av dem. Akkurat nå sitter det nemlig hjelpetrengende mennesker rundt i dette landet, som både føler seg som en belastning og mindre verdt. Jeg forstår dem! Mennesker uten eget rom på sykehjem, mennesker tidlig i livet som må bo på aldershjem for å få det de trenger av omsorg, mennesker i rullestol som ikke kommer seg dit de vil når de vil, fordi de mangler assistenter. 

Denne gruppen får det ikke bedre av at jeg og andre i min situasjon ikke får anledning til å få dødshjelp. Det er denne gruppen som trenger livshjelp. For det er det de ønsker!

Og når vi diskuterer dødshjelp, ikke svar at i Norge så skal vi tilby livshjelp, ikke dødshjelp. Det føles veldig nedverdigende. Jeg er nemlig verken redd for døden eller egen lidelse, men jeg ønsker kanskje å slippe dette likevel. Livshjelp mottar jeg på vei til døden. Akkurat nå.

Jeg er en voksen, oppegående og intelligent kvinne, som fint kan ta denne avgjørelsen på vegne av meg selv. Jeg har funnet gode løsninger som har hele tiden har hjulpet meg gjennom et svært vanskelig liv. Nå ønsker jeg å ha mulighet til å velge selv hva som er den beste løsningen for meg i døden også.

Jeg forstår at ikke alle kan få innvilget dødshjelp Det er en fare for at det sklir ut. Det er alltid en fare for at alt kan skli ut, men det er det vi som styrer. Det er feigt å ikke ta debatten, og det er egoistisk av friske mennesker med makt å overhøre rop om hjelp fra pasienter som befinner seg i livets mest grusomme situasjon.

Dødshjelp er et vanskelig og komplekst tema, men for meg virker det som om politikerne gjør det så vanskelig de kan, for å slippe å forholde seg til det.

Jeg syns faktisk det er ganske enkelt. Det er selve lovverket som er utfordrende. Alt det praktiske Har du valgt å bli politiker, så er det dette som er jobben din. Hvordan skal vi løse dette?

Vi må begynne med en utredning. Å være i mot en utredning er veldig ugreit. Spesielt i Norge, frihetens land!

Vi må ha et lovverk som i utgangspunktet er til for de dødsdømte med kort levetid igjen. Hjelp de som trenger det mest, først.

Jeg har på tross av mye motgang , levd med verdighet. Den stoltheten som ødelegger for mange, har reddet meg! Jeg har hevet meg over alle som har prøvd å ødelegge for meg. Nektet å se på meg selv som et offer.

Nå vil jeg leve så lenge jeg orker, med verdighet, og ha en verdig død å se frem til. Jeg bestemmer hva som er verdighet for meg, ikke politikerne, helsepersonell, prester eller andre motstandere i denne debatten. JEG. 

Jeg har, som jeg sa tidligere, ikke lenge igjen, og jeg forstår at jeg ikke kjemper kampen for dødshjelp for min egen del. Dette er fortsatt like viktig for meg, for å la oss dødssyke få valget om dødshjelp, gir oss som ønsker dette, en følelse av verdighet og respekt. Det vil jeg gjerne bidra til.

Siden det blir lagt ut opptak av denne konferansen på nett, så vil jeg henvende meg til statsminister Jonas Gahr Støre, som jeg håper vil lytte med et åpent sinn.

Jeg vil  først fortelle deg en historie en venninne nettopp fortalte meg, som hun opplevde på jobb den seneste tiden. Et sykt menneske lå i sengen sin. Det var min venninne og tre sykepleiere på jobb. To sykepleiere og min venninne var inne hos pasienten, og de kom fram til at det var riktig å medisinere ytterligere, fordi et smertefullt anfall så ut til å være på vei. Sykepleierne gikk sammen på medisinrommet, og begynte å trekke opp medisiner, mens min venninne var hos pasienten. Den tredje sykepleieren kom inn til dem og spurte hvor de andre to var. Min venninne fortalte at de var og hentet smertestillende medisiner til pasienten. Den tredje sykepleieren, som var hovedansvarlig på jobb den dagen, sa at pasienten ikke skulle ha smertelindring, og gikk for å avbryte de to på medisinrommet. Min venninne fikk vite at den hovedansvarlige sykepleieren ikke syns pasienten skulle ha mer medisiner nå, for hun var nesten seg selv igjen. Det syns sykepleieren var viktigere enn smertelindring. Ikke lenge etterpå fikk pasienten det svært smertefullt, og måtte smertelindres likevel. Ettersom medisinene kunne blitt satt før anfallet, men ikke ble det, så fikk pasienten oppleve mye unødvendig smerte.

Jeg selv opplevde faktisk noe lignende under strålebehandlingen. Da jeg ble innlagt og deretter sluttet fri, så var beskjeden fra overlege at jeg skulle ha lav terskel for å ta kontakt ved forverring av symptomene. Jeg hører på fagfolk, og ringe sengepost neste dag, da jeg opplevde sterkere smerter i hodet og skjelettet. Sykepleieren som tok telefonen spurte meg uten innlevelse om jeg kom til å overleve kvelden, eller om jeg ville inn.

Jeg har verken problemer med å forstå humor eller at folk ikke passer til jobben sin. Her har det ikke er snev av humor.

Det er flere sånne historier, Jonas. Folk i helsevesenet er bare folk de og, uten at det trenger å være negativt for de aller fleste er der og gjør sitt aller beste. Men dette er faktisk en frykt jeg har som dødssyk, at jeg skal ligge sårbar i sengen min og be om mer smertelindring, og ikke få det. Det kan skje.

Så kjære statsminister. Legg personlig syn på dødshjelp til side. Vær profesjonell. Lytt til folket. Gi oss trygghet. Gi oss den hjelpen vi ønsker. Så lenge vi følger lover og regler, skal vi få leve våre liv sånn som vi vil. Når livet blir revet bort og erstattet med sykdom og påfølgende død, så må vi få velge selv også der, hvor lenge vi skal orke å stå i det.

Når dette er sagt, er det slettes ikke sikkert jeg ville benyttet meg av dødshjelp. Jeg vet jo ikke hvem jeg er når jeg ligger der nærmere døden enn livet. Har ikke vært der før. Likevel vil jeg at vi skal ha tryggheten. Gi oss en nødbrems, Jonas.

Takk for at jeg ble invitert og peace out!