Walking with Maria Winther

I helga har jeg vært i Oslo en tur og deltatt på konferansen til en organisasjon som jobber for å få dødshjelp opp til utredning og legalisert i Norge.  Ditt valg - retten til en verdig død. www.aktivdodshjelp.org Her er mitt bidrag: Hei, mitt navn er Maria Winther og jeg er 43 år gammel.  Jeg har fått terminal kreftsykdom, som betyr at jeg har kreft som ikke kan kureres. Jeg har valgt å kjempe for at dødshjelp skal bli lovlig i Norge. Ikke egentlig for min egen del, jeg har for kort tid igjen, men fordi jeg syns at et liberalt og fritt land som Norge bør innse at dette er en trygghet vi bør tilby visse pasienter. La norske pasienter dø med verdighet hjemme i sitt eget land, med alle sine kjære rundt seg. Det var i februar i år at jeg fikk påvist trippel negativ brystkreft med spredning til skjelettet og lymfeknuter. Selvfølgelig var det et sjokk.  Det ble først cellegift og immunterapi fram til en liten pause fra dette, så jeg kunne få operert bort det ene brystet i juli...

Forrige helg var jeg i Femundsmarka med Maia, og denne helga var jeg på Oppdal med Rakel og Ingvild. Vi var der fra lørdag til tirsdag. Hytta var helt super og været var fantastisk! Det er så deilig når lufta hører høsten til og alt annet er sommerlig. Vi har spist god mat og kosa oss veldig! Topptur på Blåhøa ble det også. For min del var turen sponset av paracet, for hver morgen våknet jeg med skikkelig hodepine. Jeg er bare glad for at jeg kom meg til toppen på tross av det.  Rubi var såklart med. Hun hadde med kløven sin, og jobbet på som en helt hele veien til toppen. Siden det er ganske bratt nedover igjen, var jeg spent på hvor flink hun var til å "gå bak". Skulle hun spinne rundt på en snøflekk og få meg til å gå på hodet i steinrøysa? Faktisk overraskende flink! Mye lettere å gå med enn alle de andre hundene vi har hatt med på tur. Gøy å finne ut. Jeg satt på med Ingvild til hytta, men hun måtte dra tidligere hjem enn Rakel og jeg, så da ble det tog tilbake. Rubi var...

Ingen av motargumentene jeg har hørt til nå i dødshjelpsaken treffer mitt tilfelle, kanskje bortsett fra hvem som eventuelt skulle utført det, men det er ikke opp til meg. Det er opp til politikerne å finne ut av. Jeg føler meg aldeles ikke mindreverdig som syk. Jeg har gjennom hele oppveksten måtte kjempe for å bevise min verdighet, som står veldig stødig i meg nå. Jeg er heller ikke redd for å være en byrde som syk, da mitt inntrykk av helsepersonell så langt er at de virkelig tar oppgavene sine med å hjelpe meg på største alvor og med det jeg ser på som ektefølt empati. De liker oppgavene sine. At man ved legalisering av dødshjelp, vil kunne trigge negative følelser hos enkelte sårbare grupper, er kun noe man frykter, og ikke noe som garantert vil skje. Jeg syns faktisk man undervurderer de såkalte "sårbare gruppene"  med denne teorien. Hvis jeg tenker feil, og en legalisering vil være negativ for dem, så er jo det en utmerket anledning til å forberede forholdene for de de...

Alle har vel hørt at det kan hjelpe å skrive, hvis man har det vanskelig, og at det uansett er sunt sånn mentalt sett. Man tenker, bearbeider og setter ord på følelser når man skriver. Jeg har alltid likt å skrive, og syns dikt er gøy. Stort sett har det gått i billige first price-rim til kjentfolk som har bursdag, men plutselig produserte jeg noe litt dypere. Hadde ikke levd lenge med kreftdiagnosen da jeg skrev dette: Plutselig er tankene ute å kjøre  De svartner Jeg en jobb å gjøre  Dette kan jeg Har gjort det før Aldri gi det mørket gehør  Jeg tenker meg ut av den Dypeste dal Følte meg svak  Og stien var smal Jeg løftet blikket  Opp og fram Tankens kraft  Enn at det går an

Oh yes! Trekanten i Trollheimen er fullført, til tross for at jeg går på cellegift! Det er jeg utrolig glad for at jeg fikk til. Jeg hadde med særdeles godt selskap, og skravla gikk fra morgen til kvelds. Hanne Mette hadde ikke gått så langt i fjellet før, men hun viste seg å være helt rå. Jeg visste det på forhånd, at hun ville klare den turen med glans, for har man en god kropp, så er det nesten bare viljestyrke og et par gode sko som skal til. Vi gikk med full oppakning. Tre dagers tur med to netter i telt med start på Gjevilvasshytta, retning Jøldalshytta dag 1. Vi kom hjem onsdag i forrige uke, og fredagen fjernet jeg hele venstre bryst og lymfekjertler på samme side. Drenet ble fjernet 2 dager senere, og så endte jeg på akutten med noe de trodde var Vasovagal syncope, men som viste seg å være et hematom. Gleder meg til hevelsen har gått ned og såret er leget, så jeg kan legge ut på tur igjen! Mens jeg venter på det, lever jeg videre på den magiske turen med verdens beste fjel...

Sommeren er her, selv om man må ha på mye klær! Altså, ikke så veldig varmt, akkurat som jeg foretrekker det. Sommeren er best når temperaturen ikke overstiger 18 grader. Ikke rart jeg stortrives i Trøndelag! Vi har ikke mange planer denne sommeren, fordi jeg har fått kreft, men vi skal gjøre det beste ut av den likevel. Det er gode og dårlige dager når man går på cellegift, og jeg skal gjøre det jeg kan for å påvirke formen, så jeg får flest av de gode dagene. Jeg har et godt grunnlag med god helse og fysisk form fra før, så jeg må egentlig bare prøve å opprettholde den formen så godt som mulig. I dag begynner formen min og ta seg opp igjen etter forrige kur. Endelig! Fikk en skikkelig trøkk denne gangen og, men nå er jeg fit to fight igjen, og det første jeg skal gjøre er å svinge roboten vår, Vaskepott, som støvsuger og mopper. Genial oppfinnelse! Deretter blir det nytt sengetøy og vask av bad, toalett ++ Etter en solid mengde kaffe, blir det såklart tur i skogen med Rubi. Saga var ...