Oppdal, baby!

Forrige helg var jeg i Femundsmarka med Maia, og denne helga var jeg på Oppdal med Rakel og Ingvild. Vi var der fra lørdag til tirsdag. Hytta var helt super og været var fantastisk! Det er så deilig når lufta hører høsten til og alt annet er sommerlig.

Vi har spist god mat og kosa oss veldig! Topptur på Blåhøa ble det også. For min del var turen sponset av paracet, for hver morgen våknet jeg med skikkelig hodepine. Jeg er bare glad for at jeg kom meg til toppen på tross av det. 

Rubi var såklart med. Hun hadde med kløven sin, og jobbet på som en helt hele veien til toppen. Siden det er ganske bratt nedover igjen, var jeg spent på hvor flink hun var til å "gå bak". Skulle hun spinne rundt på en snøflekk og få meg til å gå på hodet i steinrøysa? Faktisk overraskende flink! Mye lettere å gå med enn alle de andre hundene vi har hatt med på tur. Gøy å finne ut.

Jeg satt på med Ingvild til hytta, men hun måtte dra tidligere hjem enn Rakel og jeg, så da ble det tog tilbake. Rubi var først veldig skeptisk til å gå ombord på denne store larven av metall som nettopp hadde sust inn på Oppdal stasjon. Til slutt fikk jeg henne med meg, og det tok ikke lang til før hun hadde vent seg til nye lyder og klarte å slappe av. Da vi skulle gå av ble hun helt vill av begeistring fordi hun møtte 4 barn som også skulle av. Alle syns Rubi var kjempekul der hun brommet og ulte av glede. Barn er stas, syns hun, men jeg må passe godt på, for hun forstår ikke at hun ikke skal hoppe på dem. Merkelig konsept det der med de korte apene!









Tenk at jeg fant både Tom Waits og Ebba Grøn i musikksamlinga på hytta! Det var også deilig at det ikke var tv der. Kommr gjerne tilbake!


 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Konferanse om dødshjelp, 2025

Bilde
I helga har jeg vært i Oslo en tur og deltatt på konferansen til en organisasjon som jobber for å få dødshjelp opp til utredning og legalisert i Norge.  Ditt valg - retten til en verdig død. www.aktivdodshjelp.org Her er mitt bidrag: Hei, mitt navn er Maria Winther og jeg er 43 år gammel.  Jeg har fått terminal kreftsykdom, som betyr at jeg har kreft som ikke kan kureres. Jeg har valgt å kjempe for at dødshjelp skal bli lovlig i Norge. Ikke egentlig for min egen del, jeg har for kort tid igjen, men fordi jeg syns at et liberalt og fritt land som Norge bør innse at dette er en trygghet vi bør tilby visse pasienter. La norske pasienter dø med verdighet hjemme i sitt eget land, med alle sine kjære rundt seg. Det var i februar i år at jeg fikk påvist trippel negativ brystkreft med spredning til skjelettet og lymfeknuter. Selvfølgelig var det et sjokk.  Det ble først cellegift og immunterapi fram til en liten pause fra dette, så jeg kunne få operert bort det ene brystet i juli...
Les mer

Dødshjelp i Norge

Bilde
Ingen av motargumentene jeg har hørt til nå i dødshjelpsaken treffer mitt tilfelle, kanskje bortsett fra hvem som eventuelt skulle utført det, men det er ikke opp til meg. Det er opp til politikerne å finne ut av. Jeg føler meg aldeles ikke mindreverdig som syk. Jeg har gjennom hele oppveksten måtte kjempe for å bevise min verdighet, som står veldig stødig i meg nå. Jeg er heller ikke redd for å være en byrde som syk, da mitt inntrykk av helsepersonell så langt er at de virkelig tar oppgavene sine med å hjelpe meg på største alvor og med det jeg ser på som ektefølt empati. De liker oppgavene sine. At man ved legalisering av dødshjelp, vil kunne trigge negative følelser hos enkelte sårbare grupper, er kun noe man frykter, og ikke noe som garantert vil skje. Jeg syns faktisk man undervurderer de såkalte "sårbare gruppene"  med denne teorien. Hvis jeg tenker feil, og en legalisering vil være negativ for dem, så er jo det en utmerket anledning til å forberede forholdene for de de...
Les mer

Trekanten i Rondane!

Bilde
Sist søndag kjørte Kjetil meg og Saga til togstasjonen ganske tidlig på morgenen. Toget tok oss til Otta hvor vi skulle vente i tre timer på bussen som gikk opp til parkeringsplassen på Spranget. Derfra skulle vi gå litt over 6 kilometer til Rondvassbu Turisthytte hvor vi skulle tilbringe den første natten i telt, sånn at vi kunne komme oss tidlig avgårde til Øvre Dørålseter Turisthytte neste dag. Planen var å gå Trekanten i Rondane. En tur på såvidt over 70 kilometer. Da vi ankom Otta var det blå himmel og solen stekte. Det første jeg skulle gjøre var å finne ut hvor bussen gikk fra, og så skulle vi finne oss en park hvor vi kunne ligge å slumre mens vi ventet på skyssen. Plutselig fikk jeg øye på en mann med DNT-logoen på brystet. Han bør vite hvor bussen går fra, tenkte jeg, og spurte. Han viste meg holdeplassen og jeg takket. Så gikk han og satte seg inn i en bil som hadde et stort bilde av en turisthytte på siden, og over bildet sto det RONDVASSBU. Jeg smilte og vinket til han...
Les mer